Man lærer så lenge man lever heter det. Å jadda det stemmer.
Utrolig hvordan ens oppfatning av ulike ting endrer seg med årene. Ja jeg vet at dette høres ut som en fabulering fra en person med kanskje et par år mer enn meg på ræva, men med mine 22 år har jeg da faktisk opplevd noe jeg og!
Etterhvert som en blir eldre finner en sakte men sikkert at det man trodde var sant som liten, kanskje ikke er heelt sant. Det være seg apekatter under senga, man blir svart i rompa av kaffe osv. Av og til kan disse nye oppdagelsene og erfaringene føre til noe positivt, men noen ganger også knuse ens forhåpninger.
I dag var en slik dag der jeg opplevde at den oppfatningen jeg hadde hatt om et fenomen, ikke var helt slik jeg hadde trodd.
Stryking av klær.
Jada, tenk at noe så enkelt kunne få meg til å bli temmelig skuffet og forvirret. Her har jeg gått i alle år å tenkt "Stryking,det ser gøy ut, det er det sikkert også" En lærer av erfaring ja. Mine erfaringer med stryking av klær fram til nå har i all hovedsak vært knyttet til koselige, rolige stunder på kjøkkenet, der mamma strøk klær mens jeg spiste kveldsmat. En haug med krøllete t-skjorter ble så fine å slette mens jeg pakket i meg den ene brødskiven etter den andre. Fantastisk altså. Den andre litt mindre delen av mitt erfaringsreportoar til styking er furbundet med stress og slit i forbindelse med 17 mai og den slitsome bunadskjorta som er umulig å få helt slett.Men så har jeg tenkt som så, "jaja, Bunadskjorta SKAL være et slit! " Nesten som en naturlov. Det jo tross alt hovedsakelig til nasjonaldagen da, å da må man jo kunne yte litt ekstra.
Stryking til hverdags har ikke vært endel av mine husmoroppgaver fram til nå, da det ikke har vært behov for det, men nå har det endret seg. Her i Singapore bruker vi tørketrommelen endel og det fører dersverre til EN DEL mer krøllete klær. Siden vi har både stykebrett og strykejern tilgjengelig la jeg to og to sammen og tenkte " Dette skal jeg fikse, det er jo for galt at Johan må gå i krøllete skjorter" (for dere som nå tenker, herregud det må da gutten greie selv..vi fordeler husarbeid likt og mitt hovedansvar er klesvask, sådetså) Men ja tilbake til mitt oppdrag "Bort med krøllete klær" Med minnene fra de koselige stundene på kjøkkenbordet da jeg var mindre surrende friskt i minnet satte jeg strykjernet på og satte i gang. Hele oppdraget gikk ut på 3-4 skjorter. Dette måtte jeg da greie, mamma hadde jo en hel balje full. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut av at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Er det mulig? Skjortene ville ikke bli ordentlig slette, straks jeg snudde og vendte på dem ble det like galt som ved begynnelsen. Som å spille stigespill med en dårlig terning der en ALLTID havner på ruter der en rykker tilbake. Puh. For et slit. Jeg har nå funnet ut at personer som greier å stryke en hel bunke med klær, beholde smilet om munnen og samtidig klarer å holde en samtale, må være superhelter. Det skal ikke være mulig. Når tre små skjorter var nok til å knekke meg som tilogmed stod alene på strykerommet, med kun et fokus: skjortene, så fatter jeg ikke at noen kan klare større antall og flere oppgaver samtidig. Mulig jeg ikke har arvet det genet eller det ikke har begynt å virke enda. Jeg vet jo at en må prøve og feile for å lære, men dette var vanskelig ja! Jeg vil med dette takke mamma for alle de gangene du har strøket skjortene mine, vet jeg kanskje blir nødt til å få mer hjelp, og vet at du alltid er villig til å hjelpe, du er fantastisk!
Jeg oppfordrer alle andre som har fått hjelp til styking av klær til å takke dem hjertelig. Hverdagens superhelter får nok for skjeldent en ordentlig takk, men hadde de sluttet å gjøre jobbene sine hadde nok samfunnet gått i stå.
TUSEN TAKK<3
Heretter blir det forresten strykefrie skjorter, og eventuelt et kveldskurs i "hvordan stryke klær"
erfra.
Posering med KL tower i bakgrunnen. Tårnet er 421 meter høyt. Vi hadde tenkt oss opp hit ,men vi får ta det neste gang.
